Koronapass

O.Fostad, 17.03.2022

Hva med ny kunnskap?

Departementet argumenterer i høringsnotatet om koronapass¹ for at det er bruk for differensierte tiltak med utgangspunkt i vaksinestatus ved å henvise til at slike tiltak har blitt benyttet tidligere som tiltak mot covid-19. De hevder at det faktum at slike tiltak tidligere har blitt innført viser at det er behov for dem.

Differensierende tiltak har tidligere blitt innført uten vitenskaplig grunnlag i medhold av smittevernloven fordi loven gir åpning for at tiltak kan innføres uten at de har dokumentert virkning, dersom det kan gis en medisinskfaglig begrunnelse og det er mulig å gjøre en vurdering som sier at tiltakene er nødvendige av hensyn til smittevernet. Det at tiltak ble innført i en situasjon hvor det var mindre kunnskap om hvordan smittespredningen foregikk enn det som er tilfellet nå, brukes nå som argument for at slike tiltak kan være nødvendige senere.

Det er ikke sannsynliggjort eller gjort undersøkelser som viser at de differensierende tiltakene har virket. Tvert imot viser ny kunnskap at begrunnelsen for å innføre tiltakene i første omgang ikke holdt mål. Bakgrunnen for de differensierte tiltakene var at mRNA-vaksinene gav 95% beskyttelse mot covid-19².

Data fra Israel viste allerede sommeren 2021 at mRNA-injeksjonene kun gir kortvarig reduksjon i smitte, også mot delta-varianten av viruset³,⁴. Den manglende beskyttelsen mot smitte var i tillegg til svekkelsen av beskyttelsen mot sykdom årsaken til at det ble gitt en tredje dose med vaksine i Israel og senere også i Norge. Denne kunnskapen drøftes ikke i det hele tatt i høringsnotatet. Departementet ser rett og slett bort fra ny kunnskap.

Selv om smittevernloven åpner for å differensiere tiltak basert på vaksinestatus, så har i ettertid konkret kunnskap om sykdommen og de aktuelle mRNA-injeksjonene vist at vurderingene som lå til grunn for differensieringen som ble gjort med bakgrunn i loven ikke holdt mål. Da er det feil både å benytte dette som argument for at differensiering kan bli nødvendig på et senere tidspunkt, og å videreføre koronasertifikat som dokumentasjon for å kunne gjennomføre en slik differensiering.

Mangelfull drøfting

I forarbeidene til koronasertifikatet⁵ er differensierte tiltak basert på vaksinasjonsstatus hjemlet i smittevernlovens §4-1. I utredningen som ligger til grunn for smittevernloven er “utelukkelse av visse aldersgrupper” oppgitt som et mulig alternativ til stengning av virksomhet⁶ og i odelstingsproposisjonen er “aldersmessige begrensninger i betjening av virksomheten”⁷,⁸ oppgitt som mulig tiltak for å begrense aktivitet. I forarbeidene ser dette ut som mekanismer som har til hensikt å begrense antall personer som samles, men departementet mener at “det synes naturlig å forstå det slik at det bygger på en forutsetning om at smittefaren kan variere mellom ulike aldersgrupper, og at slik variasjon mellom grupper kan utgjøre et avgrensningskriterium for smitteverntiltak”. De resonnerer deretter: “Forstått slik har eksempelet en parallell til avgrensning av smitteverntiltak basert på om en person er vaksinert, har gjennomgått covid-19 eller har avlagt negativ test”.

For meg ser denne begrunnelsen for å innføre differensierte tiltak basert på vaksinasjonsstatus tvilsom ut, men jeg er ikke jurist, det er jo mulig at det holder. Men det er ikke hovedproblemet.

I forarbeidene til §3-8 understrekes det at hovedregelen for vaksinasjon skal være at det oppnås tilstrekkelig oppslutning om vaksinasjon uten å bruke straff som trussel og dette understrekes ved at vaksinasjon etter loven skal framstå som et anbefalt tilbud⁹. Dette setter vaksinasjon i en særstilling i forhold til de andre grunnene som oppgis for å bruke koronasertifikat, gjennomgått sykdom og negativ test. Differensierte tiltak på bakgrunn av vaksinasjonsstatus vil gi utestengelse fra normale aktiviteter for uvaksinerte. Vaksinene vil ikke lenger bare være anbefalte, men nødvendige for å delta. Det er vanskelig å argumentere for at dette ikke er straff og ikke bryter med hovedregelen for vaksinasjon.

Departementet har hoppet bukk over dette temaet i proposisjonen. Forholdet mellom smittevernlovens “system” med å velge det minst inngripende tiltaket og hovedregelen om å anbefale vaksine og å unngå straff som trussel for å oppnå oppslutning om vaksinering er ikke drøftet. Hvorfor drøftes ikke dette? Kan de ha glemt det, eller synes de kanskje bare at det var vanskelig og lot det være, eller ligger det andre årsaker bak?

Statsminister Solberg mener ifølge NRK at “det er din borgerplikt å vaksinere deg”¹⁰. Basert på dette utsagnet er det jo nærliggende å spekulere i om hun kan ha hatt en finger med i spillet her, en anbefaling var åpenbart ikke nok for henne.

Den manglende drøftingen skaper uansett årsak en berettiget tvil om legitimiteten til å differensiere tiltak på bakgrunn av vaksinestatus og derved også ved koronapasset. Saksbehandlingen er utilstrekkelig og tiltaket har neppe hjemmel i loven.

Hva er en vaksine?

Departementet viser til Helsedirektoratets påstand om at det på generelt grunnlag kan være medisinskfaglig begrunnet å ha strengere smitteverntiltak for uvaksinerte enn for vaksinerte. Påstanden er ikke begrunnet. Bakgrunnen for dette utsagnet er den tradisjonelle oppfatningen av hva en vaksine er slik det er definert i “Store medisinske leksikon”¹¹:

“Vaksine er et preparat som brukes til å stimulere immunapparatet slik at den som vaksineres, blir immun uten å gjennomgå sykdom.”

I forarbeidene til smittevernloven er vaksinasjon definert i merknadene til §3-8¹²:

“Vaksinasjon, dvs. aktiv, kunstig immunisering, …”

Nå er dette åpenbart ikke tilfellet med mRNA-injeksjonene som benyttes som koronavaksine i Norge. Injeksjonene gir ikke immunitet. Vaksinerte og uvaksninerte smittes omtrent like mye og begge grupper blir syke, men injeksjonene reduserer sannsynlighet for alvorlig covid-19 sykdom. Det er derfor god grunn til å stille spørsmål ved gyldigheten til påstanden til Helsedirektoratet i denne sammenhengen. mRNA-injeksjonene som Helsedirektoratet kaller vaksiner er ikke vaksiner som gir immunitet og hindrer smitte og sykdom slik forutsetningen var da smittevernloven ble utformet, det er profylaktisk medisin¹³.

Bruk av profylaktisk medisin gir ikke noen reell grunn til å differensiere smitteverntiltak siden det har liten eller ingen betydning for smittespredningen. Tiltaket har derfor ikke noen medisinskfaglig begrunnelse eller noen påvirkning på smittevernet. Det er ikke nok å kalle den profylaktiske medisinen vaksine. Det betyr også at smittevernlovens §3-8 om vaksinering og immunisering av befolkningen ikke kan anvendes som grunnlag for tiltak med mRNA-injeksjoner som ikke immuniserer. Deler av grunnlaget for å ha koronapass i beredskap faller bort.

Beredskapstiltak

Bakgrunnen for at smittevernloven åpner for tiltak som ikke nødvendigvis virker, er høringsinnspill fra smittevernlegene som ønsket at det i en akutt situasjon skal være mulig å iverksette tiltak basert på teori eller modelleringer som ikke er testet¹⁴. Eksempelet som benyttes i forarbeidene er at en kommuneoverlege vil iverksette et billig og lite inngripende tiltak som bare har et svakt smittevernfaglig grunnlag ved en alvorlig pandemi. Hensikten er å tillate tiltak med mulig, men ikke kjent effekt i en operativ situasjon.

Smittevernloven har lav terskel for effekt av tiltak og tillater tilsynelatende alle tiltak som det finnes en teori for, eller der det kan konstrueres en modell som ved utvalgte, vilkårlige sett av parametre viser effekt, uten noen krav til validering. Det lave kravet til dokumentert effekt er ment til operativ bruk og det kan ikke uten videre brukes til å tilllate beredskapstiltak med hypotetisk effekt slik som koronapass. Det er en feiltolkning av intensjonen til §1-5.

Bedre føre-var?

Høringsnotatet baserer grunnlaget for å innføre koronasertifikatet på en angitt mulig utvikling av nye vaksiner eller nye virusvarianter som gir mulighet til differensiering av smitteverntiltak. Disse tenkte tilfellene er en føre-var tilnærming der departementet ser bakover og deretter framskriver situasjonen slik den ble oppfattet da forskriften ble innført, og man feilaktig trodde at mRNA-injeksjonene beskyttet mot smitte.

Når argumentet om at differensierte tiltak var riktige bare fordi de ble benyttet var feil og vaksinene ikke oppfyller de vilkår som var lagt til grunn da smittevernloven ble utformet, så blir denne argumentasjonen meningsløs. Det blir som å si at vi trenger koronasertifikat hvis det kommer et nytt virus som vi ennå ikke kjenner til, og som vi da har ekte vaksiner mot. Dette gjelder ikke covid-19 og de eksisterende vaksinene.

Argumentasjonen til departementet åpner for kunnskapsløshet satt i system. Ethvert tiltak som opportunistisk og uten virkning er forsøkt i en operativ situasjon er med en slik argumentasjon da nødvendig, kun fordi det har blitt brukt. Det åpner for vilkårlighet og er en farlig vei å gå.

Dommen fra menneskerettsdomstolen

De faktiske egenskapene til mRNA-injeksjonene og måten de brukes på har også betydning for relevansen til dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i saken Vavricka mfl. mot Tjekkia som høringsnotatet viser til.

Barnevaksinasjonsprogrammet i Tsjekkia var obligatorisk og dersom denne dommen skal være relevant grunnlag i forbindelse det norske koronasertifikatet så må koronavaksinen gjøres obligatorisk i Norge. Det er den ikke. Videre er sosial solidaritet ved at vaksinen beskytter andre i samfunnet vektlagt i dommen. Dette argumentet kan bare benyttes i forhold til tradisjonelle vaksiner og ikke til de profylaktiske mRNA-injeksjonene som ikke gir immunitet og beskytter mot smitte eller sykdom. Både vaksinerte og uvaksinerte smitter og uvaksinerte er ikke farligere for andre enn vaksinerte.

Solidaritetsargumentet kan heller ikke benyttes i forbindelse med en ev. økt sykdomsrisiko hos den vaksinerte selv. Det er ikke usolidarisk å bli syk. Dommen fremstår ikke som relevant grunnlag for å forsvare bruk av differensierte tiltak basert på vaksinestatus og koronasertifikat.

Digitale verktøy

I høringsnotatet hevdes det som et argument for koronapass at “hyppige og raske endringer har synliggjort viktigheten av å være forberedt og ha gode digitale verktøy i beredskap”. De to mest fremtredende digitale verktøyene som har blitt benyttet i pandemien er FHI-appen “smittestopp”, som har bidratt til å registrere omtrent 3% av de smittede¹⁵, og FHIs pandemimodeller.

Den første versjonen av “smittestopp” ble skrotet etter 2 måneder, selv om den i følge statsminister Solberg skulle gi oss “hverdagen og friheten tilbake”¹⁶. Hverken sikkerhet eller personvern var forsvarlig ivaretatt.

Om sine pandemimodeller sier FHI selv¹⁷: “Resultatene fra modellen er beheftet med usikkerhet på grunn av tilfeldighet i smittespredningen, tilfeldighet i mobilitet (om det er smittsomme eller mottakelige som reiser for eksempel) og usikkerhet i de kalibrerte parameterne. I tillegg er det flere kilder til usikkerhet som modellen ikke fanger opp, og vi tar ikke høyde for usikkerhet knyttet til modellens øvrige parametre. Modellen er en forenklet representasjon av virkeligheten og bygger på en antakelse om gjennomsnittlig atferd i befolkningen på tvers av alder.” Resultat fra dette verktøyet representerer ikke kunnskap, det er digital prosessering av antagelser og gjetninger. De egner seg kun til å lage (urealistiske) scenarier slik Aftenposten dokumenterte i flere artikler i høst og vinter, og prognosene fra modellene er svært usikre. Feilaktig resultat fra modellering var også grunnlaget for nedstengningen 3. januar 2021, noe som er dokumenter i FHIs ukerapport for uke 1 i 2021¹⁸.

Det ser altså ut til at det digitale verktøyet “smittestopp” i beste fall kun har gitt et helt marginalt bidrag, og de digitale modelleringene brukes til å lage skrekkscenarier hvor resultatet benyttes som grunnlag for feilaktige beslutninger. Modellene har mer til felles med modellene Cathy O’Neil beskriver i boken “Weapons of Math Destruction: How Big Data Increases Inequality and Threatens Democracy”¹⁹, enn med kunnskap.

Jeg vil derfor påstå at det er synliggjort at spesielt nyutviklede digitale verktøy for pandemibekjempelse har vist liten nytte og gjort betydelig skade, og derfor må benyttes med stor forsiktighet.

Alternative framgangsmåter

I dagens situasjon er det uvaksinertes noe økte individuelle risiko for sykehusinnleggelse og derved en økt belastning på sykehuskapasitet som blir framhevet som grunnlag for differensierte tiltak mot uvaksinerte. Høringsnotatet nevner ikke hva som er utfordringen med sykehuskapasiteten i forbindelse med covid-19, men det er allment kjent at problemet er at vi har alt for få intensivplasser i forhold til folketallet sammenlignet både med andre land og med behovet.

Det er rimelig å vurdere hvilke alternative muligheter myndighetene har og har hatt til å håndtere situasjonen, og sammenholde dette med differensierte tiltak basert på vaksinasjonsstatus og koronapass. Det vil være relevant for å kunne velge “det minst inngripende tiltaket” som er tilgjengelig.

Den 31. mars 2020 anerkjente daværende statsminister Erna Solberg at det var et problem med intensivkapasiteten i landet da hun bestilte 1000 ubrukelige²⁰ ventilatorer fra Lærdal som hun hevdet var til respiratorbruk²¹. Det er altså ikke tvil om at mangelen på respiratorplasser var godt kjent for myndighetene generelt og for Solberg spesielt for 2 år siden.

I fjor høst publiserte Aftenposten og andre en rekke artikler som viste at intensivkapasiteten ikke hadde blitt økt med en eneste plass siden statsminister Solberg kjøpte de 1000 ubrukelige ventilatorene²². Regjeringen har altså ikke gjort noen ting for å få til en åpenbart viktig og nødvendig kapasitetsøkning på intensivavdelingene, men fremmer nå forslag om å løse dette problemet ved å fortsette med et smittevernmessig tvilsomt tiltak.

På denne bakgrunnen vil jeg hevde at bruk av differensierende tiltak på bakgrunn av vaksinasjonsstatus for å hindre belastning på sykehusene er usaklig forskjellsbehandling²³. Tiltaket brukes til å dekke over det eiendommelige forholdet at det ikke er gjort noe som helst fra myndighetenes side for å øke intensivkapasieteten siden Solberg bestilte de 1000 ubrukelige ventilatorene i mars 2020. Myndighetenes fokus på uvaksinerte framstår som et forsøk på å peke ut syndebukker som kan avlede oppmerksomheten fra at de enten planla å beholde lav intensivkapasitet, eller eventuelt at de neglisjerte forholdet. Hva som er verst vet jeg ikke, valget står reelt mellom en sammensvergelse²⁴ dersom det var planlaget, eller en grov forsømmelse. Statsminister Solberg kjente jo svært godt til problemet.

Det synes som om departementet i høringsnotatet innser at begrunnelsene for koronasertifikatet er svært tynn. For å bøte på dette er begrepet “parallelle utbrudd av allmennfarlige og ikke-allmennfarlige sykdom” tatt fram. Siden det ikke er umulig at dette kan gi uvanlig stor belastning på kommunehelsetjenesten så mener de at dette kan rettferdiggjøre bruk av differensierte tiltak på bakgrunn av covid-19 vaksinasjonsstatus, og at vi derfor har bruk for koronasertifikat.

Kommunehelsetjenesten er i hovedsak hjemmehjelp og ikke-allmennfarlig sykdom er i praksis influensa. Det er ingen medisinskfaglige forhold som kan gjøre det nødvendig å innføre differensierte smittevernstiltak overfor uvaksinerte fordi det er problem med belastningen i hjemmehjelpstjenesten. Dette er et forvaltnings-problem og ikke et smittevernsproblem. Ansvaret for dette kan ikke legges til en gruppe av befolkningen som holder seg innenfor loven. Koronavaksinen er frivillig. Det vil være usaklig forskjellsbehandling å innføre differensiert tiltak med denne begrunnelsen og det har heller ikke hjemmel i smittevernloven.

Nye trusler og vurdering av risiko

Det er rimelig å stille spørsmål ved hva slags risikovurderinger²⁵ Solberg gjorde i mars 2020. Hva slags informasjon hadde hun tilgjengelig og hvilke kilder fikk hun informasjon fra, da hun bestemte seg for å vrake de eksisterende pandemiplanene for deretter å skulle “slå ned” viruset, bestilte 1000 ubrukelige ventilatorer, ventet på en vaksine og lot så være å øke intensivkapasieteten.

I tillegg kommer den eiendommelige framgangsmåten som er benyttet i forbindelse med denne høringen. Høringsfristen for forlengelse av koronasertifikatet er kortere enn minstekravet på 6 uker, uten at det i høringsnotatet er gitt noen begrunnelse for at dette haster. Det er ikke mulig å se at det er noe i den reelle smittesituasjonen som tilsier at det er nødvendig å ha en ureglementert kort 3-ukers høringsfrist. Dette fremstår som ren maktutøvelse fra “smittevernstaten” slik professor Graver beskriver den²⁶. Uten grunn eller begrunnelse benytter departementet en helt unødig kort høringsfrist.

I “Nasjonal trusselvurdering 2022”²⁷ introduserer politiets sikkerhetstjeneste, PST, en ny trussel fra personer med det de kaller personer med “antistatlige overbevisninger”. De definerer ikke begrepet, men sier bl.a.:

“Et sentralt tankegods hos personer med antistatlige overbevisninger er ideen om at staten ikke har et legitimt grunnlag for maktutøvelse. Statens lover og regler oppfattes i stedet som maktmidler som krenker den enkelte borgers frihet og suverenitet.”

Videre oppgir PST at konspirasjonsteorier om covid-19-pandemien vil være et samlende tema for slike personer som teorier om at covid-19 er skapt av myndighetene for å kontrollere befolkningen.

Begrunnelsene for koronasertifikat i høringsnotatet er søkte og dårlig begrunnet, samtidig som framgangsmåten med kort høringsfrist er uforståelig. Sammen med forholdene som har gitt opphav til begrepet “smittevernstaten” og den svært mangelfulle håndteringen av intensivkapasiteten, så gir det god grunn til å tvile på intensjonene som ligger bak forslaget. Forslaget fremstår ikke som “tjenlig etter en helhetsvurdering” for befolkningen, men jeg utelukker ikke at det kan være tjenlig for andre interesser²⁸. Disse forholdene er egnet til å gi personer med “antistatlige overbevisning” rett i at myndighetene benytter pandemien til å kontrollere befolkningen med maktmidler som krenker ikke bare den enkelte, men også utvalgte grupper av befolkningen.

Lovgiver bør her gjøre det som statsminister Solberg ikke gjorde i mars 2020. De må gjennomføre en risikovurdering. Hva er risiko og mulig gevinst ved å, med unødig kort høringsfrist, ha koronasertifikat tilgjengelig som dokumentasjon for å kunne differensiere tiltak på bakgrunn av vaksinasjonsstatus. Lovhjemmelen er tvilsom, injeksjonene gir ikke immunitet og beskytter ikke mot smitte eller sykdom og gir ikke grunn til differensiering for smittebegrensning. Intensivkapasiteten er ikke økt til tross for at det åpenbart er godt kjent at denne er svært lav i Norge.

Den potensielle gevinsten ved å kunne benytte koronasertifikatet er svært liten²⁹. Høringsnotatet gjør ingen vurderinger av hvor stor gevinst det kan være mulig å få fra tiltaket. Departementet gjemmer seg bak det de kaller “smittevernlovens system” der det ikke er nødvendig å vise effekt, men hvor alt er tillatt etter en “helhetsvurdering”.

Risikoen er stor for at flere og flere etter en “helhetsvurdering” ser dette som maktmisbruk fra myndighetenes side. Det bidrar til å bryte ned tilliten folket har til myndighetene. Slik maktmisbruk vil bidra til å splitte samfunnet og skape grupper som handler ut fra egne normer og regler. Dette er ikke befolkningen tjent med. Jeg håper at dette ikke er myndighetenes intensjon. Si nei til forlengelse av koronasertifikatet og begynn å bygge opp tilliten igjen.

Oppsummering

Begrunnelsene for innføring av koronapass holder ikke mål smittevernfaglig og de kan heller ikke hjemles i smittevernloven slik de er fremsatt i høringsnotatet.

• Argumentene i høringsnotatet baserer seg på at det er behov for tiltak som ble innført tidligere. I ettertid er det vist at begrunnelsen for innføringen av tiltakene i første omgang ikke holdt mål.
• Høringsnotatet ser bort fra ny kunnskap om smittespredning blant vaksinerte.
• Smittevernloven ble utformet med utgangspunkt i at en vaksine gir immunitet uten sykdom. Dette er ikke tilfellet for covid-19-vaksinene og lovens paragraf §3-8 kan derfor ikke anvendes, den ble utformet med den tradisjonelle forståelsen av hva en vaksine er. Koronavaksinene er per definisjon ikke en vaksine i tradsjonell forstand, men profylaktisk medisin.
• Beredskapstiltak med hypotetisk virkning kan ikke hjemles i smittevernloven.
• Forholdet mellom hovedregelen om at vaksinasjon er anbefalt og differensierte smitteverntiltak basert på vaksinestatus er ikke drøftet.
• Flere av argumentene som fremføres vil føre til usaklig forskjellsbehandling.
• Digitale verktøy har vist liten nytte og gjort betydelig skade i pandemibekjempelsen og må benyttes med stor forsiktighet.
• Høringsfristen for forlengelse av koronasertifikatet er kortere enn minstekravet på 6 uker, uten at det i høringsnotatet er gitt noen begrunnelse for at dette haster.

Risikoen er stor for at flere og flere ser dette som maktmisbruk fra regjeringens og helsemyndighetenes side. Dette vil ytterlige bidra til å bryte ned tilliten folket har til myndighetene og det vil bidra til det politiets sikkerhetstjeneste i sin siste trusselrapport kaller “antistatlige overbevisninger”. Det vil også bidra til å splitte samfunnet og skape grupper som i økende grad vil danne egne normer og regler. Dette er vi ikke tjent med og jeg håper at det ikke er myndighetenes intensjon. Si nei til forlengelse av koronasertifikatet og begynn å bygge opp tilliten igjen.